Jeg stopper foran den velkjente grinden. Min venninne gjennom 18 år, Sthomama, skal endelig gifte seg! I 15 år har hun ventet på at kjæresten skulle spare nok til å betale brudeprisen på 12 kuer. En stor kostnad. Hun har ventet lenge. Zuluene tviholder på denne gamle tradisjonen. Det er ikke lett for de unge i dagens Sør-Afrika. I tillegg til brudeprisen skal det holdes bryllup for hundrevis av mennesker.
?
Jeg ringer Sthomama på mobilen. Jeg må komme til morens hus, sier hun. Faren er død for flere år siden. Jeg kjører gjennom grinden, forbi vannposten og inn en smal vei i den tette bushen. Jeg har aldri vært hjemme hos Sthomamas mor før, så jeg er spent. Jeg kjører inn på tunet, og det kryr av mennesker overalt. Alt er familie. Mot meg kommer den vordende bruden i tradisjonell hatt og med teppe over skuldrene. Vi slår armene rundt hverandre. Det er godt å se henne. Hun drar meg inn i et av husene der kvinnene er .Jeg må se brudekisten, eller kommoden som det egentlig er. En hvit, flott kommode med elefant utskjæring. Det er broren hennes Phepe som har gitt henne den, forteller hun stolt. Også står han der. Flotte Phepe! Min venn og sporer fra jakttiden, som jeg også var i bryllupet til for tre år siden. Han har blitt grå i skjegget. Jeg gir ham en skikkelig klem, selv om jeg er litt usikker på om man klemmer en zulumann. Han smiler bredt og forteller om sitt nye liv i Durban. Han gav opp farmlivet og jakten da han giftet seg, og jobber nå på en bensinstasjon i byen. Så kommer mama Mathe. Hun klemmer meg og skravler i vei på zulu og er tydelig veldig glad for å møte meg. Men Sthomama forteller at hun gråt tidligere på dagen. I zulukulturen får nemlig ikke moren være med på bryllupsfeiringen. Hun må bli igjen hjemme i morgen når alle drar til brudgommens landsby for å feire bryllup. For en idiotisk regel!
Så kommer lillet Tandiwe. Sthomamas lille jente på nå 6 år som alltid gråt når hun så hvite folk. Nå kommer hun bort å gir meg en god klem og kaller meg ”aunti” (tante). Jeg blir helt varm i hjertet.
Etter å ha hilst på hele slekta, hiver vi oss i leiebilen min og kjører til Pongola, den lille byen som ligger ca 25km unna. Sthomama har bestemt at hun vil ha ”hvitt bryllup” i tillegg til det tradisjonelle. Hun har leid telt, bord og stoler. Vi må ha champagne selvsagt. Hun vil gjerne til en skjønnhetssalong og få negler og øyevipper. Men der er det laaaang kø. Vi skriver henne på listen og de lover å ringe. Vi går så til møbelbutikken og hun plukker ut garderobeskapet vi vil gi henne i bryllupspresang. Det er fra Zuluklubben hjemme, en venninnegjeng som alle har et nært forhold til denne usedvanlige zulukvinnen. Hun er overlykkelige. Vi tar en rask lunsj på Wimpy sammen med to søstre . Det er fortsatt kø i skjønnhetssalongen. Vi finner en annen salong og de kan gjøre neglene. Det tar to timer! Det er som en bakerovn i salongen der det fønes og lakkes og ventilasjon er ikke kommet til Pongola ennå. Hele tiden ringer telefonen hennes og hun skjønner at hun bør komme seg hjem igjen. Det blir ingen øyevipper, men neglene er lange og hvite med sølvglitter!
Nye negler!
Tilbake hos familien. Med full bil. Mange som trengte skyss. Festen har allerede begynt. Ved grinden ligger en person døddrukken. Jeg setter dem av og kjører hjem til min gode venninne og grunneier Carol. Hun og en av de ansatte har stått å laget mat siden tidlig i dag. Jeg setter champagnen på kjølerommet. Det er nesten mørkt når vi kommer oss i hus. Vi skjenker oss et glass hvitvin og prater om morgendagens begivenhet. Vielsen skal være kl 9. –Hvis den vielsen starter kl 9 skal jeg spise hatten min, sier hun og himler med øynene. Vi får se. Vi låser porten nede i veien. Hun låser omhyggelig dørene og sier sarkastisk –jeg akter ikke å komme i statistikken over myrdede, hvite bønder, sier hun og går inn i stua med sine tre hunder på slep. Jeg må si jeg beundrer henne. 74 år, og helt alene på en 50 000 mål stor farm. Hver dag står hun opp klokka fem og jobber som en mann. Hun er utsatt. Men hun har gode og lojale arbeidsfolk som tar vare på henne og hun tar vare på dem. De som angriper bøndene er imidlertid ofte ikke lokale, men gjenger som kommer fra Johannesburg og andre steder.
For mange år siden fikk Sthomama sitt eget stykke land av Carol. Der har hun bygd et fint lite hjem. Hun har solpanel så de har litt strøm og lys om kvelden. Hun har en fin liten hage, men hun må gå 150 meter til vannposten og hente vann og her er ingen tilfredsstillende sanitære forhold. Her har hun oppdratt sine to barn som må gå 5 km hver vei til skolen. Nå skal hun endelig giftes med barnefaren.
Siste kommentarer