Ukjent for verden, ligger Gonarezhou National Park i det syd-østre hjørnet av Zimbabwe. 5000 kvadratkilometer med villmark som grenser uten gjerder mot Krüger i Sør Afrika og Limpopo Transfrontier i Mosambik. Beliggenhet og dårlig infrastrukter gjør at det er langt mellom turistene, og etter min mening er dette området Zimbabwes best bevarte hemmelighet! Gonarezhou betyr «elefantenes sted». Og jeg skjønner hvorfor.
Det jeg hadde hørt om elefantene i Gonarezhou gjorde meg lettere nervøs: «Notorisk aggressive». «De mest hissige elefantene i Zimbabwe». Jeg tok en prat med legendariske Clive Stockil, som er grunnlegger av Chilo Lodge og det anerkjente C.A.M.P.F.I.R.E. programmet, som har resultert i at shangaan-folket har fått tilbake rettighetene til landet rundt Gonarezhou. Her lever de i pakt med viltet uten tjuvjakt. –Elefantene glemmer ikke, forteller Clive. –De kan fortsatt huske borgerkrigen i Mosambik, en tid der de ble meget hardt jaktet på både fra bil og helikopter. Matriarkene her har fortsatt problemer med å akseptere lyden fra bil. Sakte, men sikkert begynner de å skjønne at bil ikke lengre er forbundet med fare, men det tar tid. Matriarkens hovedoppgave er å beskytte flokken sin, forklarer Clive.
Første dagen ute i terrenget får vi raskt kontakt med en familiegruppe elefanter. Det er mars måned, og bushen er på sitt grønneste og tetteste. Vi stopper på god avstand for å la flokken krysse, da det plutselig trompeteres rett bak oss til venstre. Jeg trodde hjertet mitt skulle stoppe. Heldigvis er det en ung okse som bare skal tøffe seg litt.
En større, enslig okse poserer
– Vi viser familiegruppene respekt ved å holde god avstand, forteller Clive. Vi ønsker ikke å provosere eller komme opp i situasjoner som kan føre til angrep.
Mannen vet hva han driver med. Han har jobbet med elefanter et helt liv, og har nær på blitt drept både av leopard og bøffel. Han er født og oppvokst i området. Da han kom i skolealder, nektet han å innrette seg etter skolesystemet. Hvorfor måtte han på skole da alle shangaan-vennene hans ikke trengte? Det endte med hjemmeskole på kjøkkenet hos moren.
Gonarezhou er Zimbabwes nest største nasjonalpark etter Hwange. Zimbabwe har alltid hatt en overpopulasjon av elefanter. – Området her kan tåle en bestand på ca 3000 elefanter, forteller Clive.
– Hva er bestanden i dag da, spør jeg.
– De siste tellingene anslår en bestand på rundt 12 000 elefanter, svarer han.
Jeg vet at en elefant trenger rundt 200 kilo mat pr dag. Den bruker nesten alle døgnets timer på å spise.
– Hvordan skal dere løse den utfordringen, spør jeg. Clive rister sakte på hodet.
– Det er for sent å gjøre noe som helst. Hadde vi kunnet gjøre noe når bestanden var rundt 5000, så hadde vi hatt en mulighet. Med så mange elefanter som er her nå, så må naturen gå sin gang. Før eller siden får vi et år eller to med tørke, og da må vi regne med at 5-6000 elefanter vil omkomme av sult. Det er den harde realiteten.
Jeg tenker at det er rart at vi i Norge skal være med å bestemme skjebnen til dyr og mennesker på andre siden av jordkloden. Som medlem av den internasjonale CITES konvensjonen (the Convention on International Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora) er Norge med å bestemmer om Zimbabwe skal få tillatelse til å beskatte en art som elefanten. Den afrikanske elefanten er listet på Appendix I over de mest truede dyreartene i verden. Selv om dette gjelder i mange afrikanske land i dag, så betyr det ikke at de er truet i alle områder. I land som Botswana, Sør Afrika, Namibia og Zimbabwe er elefanten på Appendix II.
– Det er helt riktig at beskatning og bevaring av truede dyrearter skal være et verdensanliggende, sier Clive.
– Det er ikke opp til Zimbabwe alene og bestemme over elefantene her, sier han på sin stille og rolige måte.
Jeg tenker at hans holdning er beundringsverdig. I Norge vil vi gjerne bestemme hva andre skal gjøre, men vi er ikke særlig lydhøre til at andre land, og Gud forby land i Afrika, skal sette en stopper for hvordan vi skal ta vare på viltet vårt (ref hvalfangst og ulv).
En flott «tusker». Til og med Clive blir ivrig og drar fram kameraet da vi får øye på denne kjempen.
Dagen etter kjører vi 3-4 mil vestover mot Chilo-klippene, og vi kommer inn i elefant-okse-territorium. De enslige oksene er avslappede, og nå får vi studere de nærme over lang tid.
Det er slående vakkert i Gonarezhou! Og det som særpreger det ville landskapet er alle baobabtrærne. Trær som har stått der i mange tusen år! Så gamle og så store står de og ruver over landskapet, som om Gud har røsket de opp av jorda og satt de opp ned tilbake med røttene sprikende mot himmelen.
– Det som er trist, forteller Clive videre. – Med en slik overpopulasjon blir kampen om maten stor, og elefantene har begynt å gå løst på de verneverdige baobabtrærne.
–Trær som har stått her i over 3 000 år dør nå på grunn av elefantenes rasering, sier han.
Jeg kjenner at jeg blir trist ved tanken. Men slik er naturen. Brutal på mange måter. Den sterkeste overlever. Elefantene må vike for menneskene, baobabtrærne må vike for elefantene.
De vakre baobabtrærne er hjem for mange fuglearter, bier og flaggermus.
I tørketiden graver elefanten seg inn i stammen på treet på jakt etter mineraler og væske (bilde: africa geographic magazine)
Clive Stockil fikk i 2013 Prince William Award av selveste kronprisen av England for sin iherdige innsats for viltstell og for å motivere lokalbefolkningen i dette viktige arbeidet.
Siste kommentarer