En sangoma er stammens klarsynte. Det er ofte en kvinne. I motsetning til medisinmenn der oppgaven går i arv, så får de klarsynte et kall om å bli en sangoma. En sangoma må ikke forveksles med en heksedoktor. En heksedoktor bruker ofte onde krefter og sprer frykt. Disse er ikke akseptert i zulukulturen.
I dag skal jeg møte en ekte zulu sangoma! Hun er gammel og har gode øyne. Spent følger jeg med henne inni hytta. Jeg må nesten ned på kne for å komme inn den lave døra. Hun ruller ut en matte til meg, laget av den lokale ilala palmen. Det eneste lyset i hytta er det som kommer inn gjennom den lille døråpningen. Vi sitter og ser på hverandre litt. –La meg se din venstre hånd, sier hun plutselig. Jeg strekker frem hånden, og hun studerer den et lite øyeblikk. Så begynner hun å snakke om meg. Hvem jeg er, hvordan jeg har forandret meg, hva jeg har slitt med i livet og hva som har gitt meg gleder. Skulle tro hun kjente meg! Alt hun sier stemmer. Jeg tror de som kjenner meg ville sagt at hun traff innertier med noen av karakteristikkene av meg. Hun spør om hun får kaste “the bones”. Oi, tenker jeg, dette høres litt nifst ut, men sier selvfølgelig ja. Hun tar frem en lerretpose og kaster innholdet utover en liten duk på gulvet. Hun bruker pinne til å røre litt her og der, så begynner hun å snakke om fremtiden. Alt ser lyst ut, hun forteller ikke noe som er skummelt eller ubehagelig, men gir meg noen gode råd. Ting jeg må tenke på. Det er logisk det hun sier.
????????????????????????????????????
Zululene tror på Gud og på forfedrene. De mener at Gud er så stor at de kan ikke snakke direkte til ham, men via forfedrene kan de kommunisere med den høyeste. Zuluene har veldig respekt for de eldre og det er noe av den samme respekten de har for Gud. Det å ha et godt forhold til forfedrene er derfor meget viktig.
Sangoma forteller meg at jeg har mange “hjelpere”, eller sjeler som følger meg. Noen fra min egen stamme som hun sier, men jeg har også to veldig sterke afrikanske hjelpere. Nå blir jeg interessert. – Ja, du har en hjelper fra dette området og som var involvert i slaget ved Isandlwana, sier hun. Det slaget kjenner jeg godt til, jeg har vandret på slagmarkene der 20 000 zuluer kriget mot en liten hær med briter, og utraderte dem. Det største nederlaget i hele den britiske kolonihistorie. Besøket der gjorde enormt inntrykk på meg. – Så har du også en masai, fortsetter hun. Hjelpere som kommer fra urbefolkningen er meget sterke, sier hun. Dette er spennende! –Du har sterke bånd til Afrika, avslutter hun.
Før jeg går, forteller jeg at jeg har slitt mye med migrene de siste årene. Kan hun hjelpe? –Ja, de spenningene må bort, sier hun alvorlig. Jeg har noe du kan ta hvis du vil. Før jeg reiser får jeg med meg noe som ser ut som bark. –Legg det i en mugge med vann over natten, sil det og drikk det. Etter et par dager vil du bli bra, sier hun. –Du må ikke ta dette med deg på flyet, blunker hun litt skjelmsk. Dama har humor.
Jeg gjør som hun sier, selv om det er litt skummelt. Samme dagen kjenner jeg hodeverken lette. To dager etter er den helt borte.
Man kan tro hva man vil, og mange hvite er skeptiske til disselokale healerne, men jeg hadde i alle fall en god opplevelse av å snakke med denne sangomaen, og hun er ofte i tankene mine.
Siste kommentarer