Vannglede i Bene

Sitter på Maya Maya International i Brazzaville, Kongo og venter på flyet hjem. Tre uker, fire land. Virker som jeg har vært borte veldig lenge.  Så mange inntrykk. Tårene kommer. Flyet til Nairobi er klart for boarding, men jeg får ikke stoppet! Tror det er en kombinasjon av alle de sterke opplevelsene , de siste dagene i en fattig pygmèlandsby, glede og sorger, krig og elendighet, håpløshet, men også stolthet over vannet som strømmer fra Ymes brønner og redder liv. Nå når Norge og familien plutselig er så nær fylles jeg av en uendelig takknemlighet for det jeg har og for at de menneskene jeg elsker høyest på jord har det godt.

Tror jeg må begynne med det siste!

Mine to dager med pygmekvinnene og barna i Bene landsbyen
Maman Simone (50) har ønsket meg velkommen til sitt enkle hjem. Ei mørk hytte, knapt plass til å sove i for de fem menneskene som bor der. Hun bor sammen med mannen sin og yngstedatteren Tina (23) og hennes to små barn. Mannen Jack er bortreist. Ivrig vil hun vise meg hvordan de lever her. Jeg filmer fra alle vinkler. Håper jeg kan formidle videre hvordan livet er for den kongolesiske urbefolkningen, atswafolket, også kalt pygmèer.

Klokken er halv seks om morgenen, det er fortsatt mørkt. Hanene galer. Simone er allerede i gang med å feie gårdsplassen foran huset. Hun tar ut oppvasken, heller over vann fra en jerrykanne og begynner å vaske opp. Hun forteller at hun gjør det samme hver morgen. Kvinnene i landsbyen har mye arbeid. Mennene ikke fullt så mye. De liker best å være sjefer, ler hun. Datteren Tina holder seg i bakgrunnen. Noen gutter kommer innom og kjøper sigaretter av henne ut av pakka. Hun tjener noen kroner på å selge de stykkevis. Ei nydelig jente på sju måneder henger på hofta. Jeg skjønner at noe er galt. Først forstår jeg at hun har et handikap. Den ene siden av kroppen er noe mindre enn den andre, men det er noe mer. Hun er apatisk og sitter bare på krakken på utsiden av hytta og ser moren gjøre jobben. Simone samler redskapene sine i kurven som hun trer på ryggen, og jeg blir med henne ut på åkeren. Det første hun gjør er å tenne et bål. Det gjør jeg alltid, sier hun. Det er tradisjon og det bringer lykke. Hun hakker og luker. Deretter planter hun manjokk. Den mest brukte rotgrønnsaken i området. Den er inneholder blåsyre og må vannes ut før den spises. Uten tilgang til vann, er det ofte at den ikke blir vannet ut nok, og det er en høy forekomst av magekreft i området, noe som antakelig skyldes dette. Simone har vannet ut den modne manjokken, og legger den nå utover palmeblader for å tørke. Det lukter forferdelig! Surt.

Når vi kommer tilbake til hytta, skjønner jeg at noe er galt med Tina. Hun sitter ved bålet og skjelver. Jeg kjenner på pannen hennes og den brenner. Vi må få henne til lege, tenker jeg. Jeg løper og henter sjefen min Geir, som jobber med borehullet vi er kommet for å gjøre her. Han er kjent. Har jobbet som misjonær i området her i mange år. Tina er oppkalt etter kona hans. Simone blir glad for forslaget og sammen drar vi til Gamboma, som er nærmeste by. Tina får konstatert malaria. Malaria er farlig og kan ha dødelig utfall. Etter et par timer med intravenøst henter vi medisiner og kjører tilbake til Bene. Hele tiden har hun lille Aischa på hoften. Tålmodig og stor nok til selv å finne puppen når hun blir sulten. Den lille gutten ble gråtende igjen i landsbyen

Med kvinnene til elven
Sammen med Simone, en eldre kvinne og noen småjenter samler vi sammen vannkannene. De vil vise meg hvor de henter vann. Etter to kilometer nedover, over noen diker og gjennom høyt elvegress,  kommer vi frem til et nydelig sted.  Her samles kvinnene. Det er tørketid og ikke så mye vann i elva og vannet er ganske stillestående. Først går de oppstrøms og fyller kannene sine. Jentene kommer elegant nedover elven med kannene på hodet. De er som vakre fotomodeller, og de elsker at jeg tar bilder av dem.  Så kaster de klærne og hyler av fryd der de plasker og dukker i det klare elvevannet.

Etter en stund begynner de eldste kvinnene å vaske klær helt nærmest vannkanten. Logisk, lengst ut for vann til husholdningen, litt lengre inn for kroppsvask og innerst for klesvask……Kvinner kommer og går. Jeg nyter å sitte og observere. Jeg vet at mine kolleger jobber hardt i varmen oppe ved landsbyen for å få ferdig borehullet som skal gi rent drikkevann til skolen og landsbyen. Den eldste kvinnen ser opp på meg og sier: -Du vet, et borehull kan aldri erstatte dette vakre stedet og gleden ved å være sammen her. Jeg skjønner hva hun mener. Dette er også en sosial happening.  Vi går den lange veien tilbake, denne gang med tung bør i oppoverbakke. Det går lett for de yngste, men jeg ser at de eldste sliter. De bærer også de største kannene.

Vannet kommer
Jeg er tilbake i landsbyen da jeg blir tilkalt av min sjef Geir Ommundsen. Vi holder på å lage en brønn her. Borehullet er 70 meter dypt.  –Gjør videokameraet klart, nå skal du virkelig få noe å filme! Videokameraet på stativ og Nikon kameraet rundt halsen. Jeg er klar. Så kommer vannspruten. For første gang får jeg se hvordan vannet spruter til himmels ut av en brønn. Det er fantastisk! Barna jubler. Jeg tenker at jeg får lyst til å hive av meg klærne og springe inn i den enorme dusjen av vann, akkurat som da vi var unger og sprang i vannsprederen på plenen. Jeg tenker at det er litt underlig at ungene ikke tenker det samme…..Jeg lar kameraet gå på stativet og går bort til ungene. –La oss springe inn i vannet, gestikulerer jeg. De snakker kun stammespråket ”teke”, men de skjønner hva jeg mener….De nøler. Jeg fortsetter å gestikulere. Er det sant, får vi lov? Litt nølende fortsatt. –Kom igjen roper jeg. 1-2-3 så løper vi! De roper ut i glede og river av seg klærne og styrter inn i vannet. Det er så vakkert.  Så utrolig rørende og vakkert. Gleden og dansen, vannet og de sorte glinsende barnekroppene som nyter vannet som regner over dem. Temperaturen holder over 28 grader, så det er nesten dusjtemperatur! Dette synet er verdt hele turen for meg. Vegårsheibrønnen kan klargjøres. Geir er i hundre: – en meget bra brønn. Jeg er sikker på vi har 15 000 liter i timen! Mer enn nok til Benebyen på 564 innbyggere.
Ikke lenge etterpå samles det hundrevis av mennesker. Folk kommer og går med bøtter og kar, med kanner og alt som kan bæres vann i. Gamle og unge. De smiler og ler.

 

Fest i Benebyen
Kvelden kommer. Jeg har gjort klar en liten video som jeg vil vise skolebarna. Siden det er skoleferie nå, blir vi enige om å samles i den lille kirken deres. Vi skjønner raskt at den er for liten. Vi rigger opp projektor, høytalere og pc på et bord bak kirken og bruker den hvitmalte kirkeveggen som lerret. Det funker bra!! Vi kobler til generatoren og vips så kan vi kjøre et skikkelig show for pygmeene midt i deres egen landsby uten strøm i bekmørke.
Jeg har også laget en bildeserie av bildene jeg har tatt av landsbylivet de siste to dagene samt video av ungene som bader i vannsøylen. De får ikke nok! Om igjen og om igjen må jeg kjøre bildene. De jubler og ler. Til slutt synger kirkekoret for oss og det er taler slik som seg hør og bør i Afrika. En skikkelig helaften i Benebyen!

Kl 4 neste morgen reiser jeg de 35 milene til Maya Maya International i Brazzaville. Tilbake til mitt vanlige liv, men med hjertet fylt av disse nydelige menneskene og opplevelsene som jeg vil bære med meg for alltid. Og størst av alt….det livgivende vannet!